Stine Nilsen

Depresjonens jerngrep

Det kan dukke opp helt ut av det blå. Plutselig sitter du der som en sammenkrøpet ball og gråter. Du vet ikke hvorfor, du vet ikke hva som utløste tårene, men de fosser nedover kinnene dine og en intens smerte sprer seg gjennom kroppen. Du blir likegyldig. Tom. Helt ute av stand til å fungere – depresjonens jerngrep

Du føler at alt liv dras ut av deg, sakte men sikkert. En pinefull død. Du fylles opp av tomhet, likegyldighet, matthet, tretthet og en uendelig tristhet, en tristhet som ikke kan beskrives med ord.

Innerst inne så vet du at ting rundt deg akkurat nå er bra. Du har kanskje en snill kjæreste, en omsorgsfull familie, gode venner, du er frisk og rask, men likevel så spises du opp innvendig av parasitter.

En uendelig tomhet

Du prøver å bryte løs fra jerngrepet depresjonen har over deg, men du klarer ikke. Du er bare så uendelig tom. Du klarer ikke å sortere rotet, tomheten, tankene, følelsene. Alt bare sauser seg sammen til en stor suppe av kaos.

Et kaos som du overhode ikke har kontroll over. Det bare kommer, det bare er der, og det vil ikke forsvinne uansett hvor mye du forsøker å rydde opp i rotet.

Det er så tungt. Så uendelig tungt, når depresjonens jerngrep har tatt tak i deg. Du blir Likegyldig. Alt er meningsløst og tomt.

Tårene fortsetter å renne, du hikster, du vet ikke dine arme råd, du vet bare at du vil bort fra denne intense smerten som brer seg gjennom kroppen din. Den ubeskrivelige tunge smerten som styrer deg ned i fosterstilling – depresjonens jerngrep.

Kroppen blir så ubeskrivelig sliten av alle tårene, av hikstingen og ristingen. Du klarer til slutt å slappe av fordi kroppen tvinger deg til det, fordi kroppen ikke lenger har nok krefter til å skape mer uro. Du ligger bare der, sammenkrøpet som en ball med tårevåte kinn helt tom, men likevel så full av alt. Depresjonens jerngrep har tatt tak i deg, trykker deg ned og omfavner deg med mørke – et uendelig mørke.

Les også: Depresjonen og angsten styrer livet