«Brysomme» pårørende og portvokterne i helsevesenet

Å være prisgitt helsevesenet er krevende. Kanskje en ha hjelp. Det betyr ikke at man nødvendigvis ønsker hjelpen, eller at hjelpen i det hele tatt kommer. Mens andre dager er heftige og hjelpebehovet er stort. Og det haster.

Veien fra å være i vater til psykose kan for enkelte være ganske kort. I alle fall i kritiske perioder som de første solrike dagene på våren, hvor snøsmelting har stått på for fullt og løvspretten er i gang.

I perioder kan jeg bruke mellom 10 og 20 timer i ren telefontid på en uke på å ringe rundt til denne bøtteballetten av et hjelpeapparat. Det er så mange instanser og de kommuniserer ikke med hverandre. Mange av samtalene går til sykepleiere og helsesekretærer  helsevesenets portvoktere.

Ingen skal få innpass der uten å være verdig behandling. De har mellomledere som forteller dem at ressursene er knappe, og at man må prioritere dem som virkelig trenger det. Dessuten skal de plassere ansvar, og ikke ta på seg oppgavene til andre deler av helsevesenet. Det er en krevende situasjon for dem, men langt mer krevende for pårørende og pasienter.

Illustrasjon: graphicstock

En ringerunde kan være sånn:

Bekymringsmelding ringes inn til psykiatritjenesten i kommunen. Snakker med primærkontakt, hører om de har merket seg noe utenom det vanlige. «Nei, ikke så veldig, dette går nok over av seg selv.» De varsler ikke fastlege, legevakt, tildelingsteam eller akutteam. I denne saken er det ingenting som har gått over av seg selv noen gang, og jeg bestemmer meg for å kontakte neste instans.

Jeg setter meg ned og noterer, legger opp en plan for resten av ringerunden. Heldigvis har jeg forstua foten, så jeg er sykemeldt de tre neste dagene. Trenger i alle fall ikke bekymre meg for å måtte sende tekstmelding til sjefen og be henne ta over for meg, så jeg får sneket meg ut på gangen og tatt en telefon.

Fastlegen

Ringer fastlegekontoret. Håper at det er Y som er på jobb. Hun er alltid så hyggelig, dessuten så har hun en slektning med samme diagnose. «Jeg skjønner at det haster, jeg skal få legen til å ringe opp igjen med en gang», sier hun hver gang jeg ringer.

Men Y er ikke på jobb. Det er Z som svarer. Hun er hyggelig nok, men skeptisk til det jeg sier. Dessuten snakker hun ikke så godt norsk. «Det haster», forklarer jeg, «du kan se det av journalen at dette har skjedd mange ganger før, og det er fint om noe kan gjøres før det blir akuttinnleggelse og politieskorte. Vær så snill.»

Jeg trekker pusten. Fokuserer på å være vennlig, men bestemt. Passe på at samtalen ikke går i stå. Vise at jeg er bekymra, men ikke hysterisk. Være myndig, men ikke sjefete. Presse litt, men ikke mase. Vise kunnskap, men ikke leke ekspert. Være bevisst på at jeg må la personen i telefonen tro at de har et kunnskapsmessig overtak, ikke fremstå som jeg kunne gjort jobben deres bedre.

Jeg kunne jo selvfølgelig ikke det, men akkurat denne saken har jeg bedre oversikt over. Jeg må huske at Z sannsynligvis bare er redd for å gjøre noe feil, eller gi meg opplysninger hun ikke har lov til å gi meg. Derfor må jeg være litt overbærende, ikke bli så lett irritert. Før disse samtalene skriver jeg alltid en huskeliste. Utdrag fra kriseplan, hvis vi er heldige å ha det. Husk å referere til samtykkeerklæringen. «Du kan se i journalen at du har lov til å prate med meg.»

30 minutter med forberedelse før jeg starter på ringerunden

Nederste på arket har jeg sakset ut de rette paragrafene fra lov om tvunget psykisk helsevern. Navnet på diagnoser, minne om typiske symptomer og faresignaler. Medisinlista og lista over medisiner som hjelper fort ved akutte tilfeller. Faguttrykk og stammespråk som kan være til hjelp. «Hun dekompenserer når hun ikke har tatt medisiner, og det går så fort.»

Z er på gli, beskjeden har gått inn. De 30 minuttene med forberedelser hadde effekt denne gangen. Jeg klarer ikke å holde igjen på egen takknemmelighet, og overøser henne med takksigelser og ønsker om en fin dag og et lykkelig liv. Tenker i mitt stille sinn at «Oida, det var kanskje litt too much», men rekker ikke tenke på det så lenge.

Fastlegen varsles. Vedkommende ringer meg tilbake og går med på å kalle inn til en time. «Den må betales hvis X ikke møter opp, da gjelder ikke frikortet.» Det er greit, ring og kall inn til time uansett, jeg driter i de detaljene der. Timen blir om to dager. Fastlegen varsler ikke legevakt eller akutteam. Jeg tar ikke den diskusjonen nå, hun har uansett ikke daglegevakt og kommer ikke til å rykke ut akutt. Dessuten tror jeg ikke det er nødvendig.

Illustrasjon: graphicstock

Pasienten

Ringer tilbake til X: «Tildelingsteamet må du rent faktisk snakke med selv, det får ikke jeg gjort. Og kan du ikke bare dra på legevakta? Hvis ikke får du legetime om to dager, jeg har ordnet det.»

«Nei, det er ikke nødvendig med noe legevakt i dag. Og i alle fall ikke noen time hos fastlege.

«Nei, vel», sier jeg. Hører på stemmen hennes at det hun sier bare er tull. Dette haster langt mer enn jeg først trodde.

Henter en kopp kaffe. Ringer legevakta igjen. «Nei, det er ikke grunnlag for tvungen helseundersøkelse. Ikke i dag, i alle fall», sier de. Jøss, det var raust, og jeg gir uttrykk for å være ganske glad for den beskjeden. «Ja, jeg husker jo henne.» Feirer denne mini-seieren med en skvett melk i kaffen.

Ringer videre likevel. For det haster jo, magefølelsen forteller meg det. Det bærer jo alltid samme veien, og det er så kjedelig å måtte se på at det skal gå dårligere før noe skjer. Det går jo nokså dårlig allerede, og jeg har en gnagende følelse av at det er noe jeg ikke har plukket opp.

Ringer tilbake igjen til X. Informerer om hvilke instanser som er kontaktet. X lytter, prøver å svare. Men det går ikke, hun sier bare at hjernen ikke virker.

«Jeg klarer ikke å forstå hva det er du prøver å si, kan du ikke bare dra på legevakta?»

«Nei, det er ikke nødvendig med noen legevakt i dag.»

«Kanskje du kan ta en sobril, da, så kan vi snakkes når den har virket? Akkurat nå forstår jeg ikke hva du sier.» Hun går med på å ta en sobril.

Hun husker ikke om hun har spist i dag. Eller i går. «Ta deg en brødskive, hvis du har noe mat i huset», formaner jeg. Hun kan ikke svare på om hun har vært ute av huset i dag. Eller i går. Hun husker ikke om hun har sovet i natt. Eller i går natt. Hun husker ikke om hun har tatt medisiner.

«Folk kan bli syke av at dem de er glade i ikke har tro på dem»

Jeg vurderer å hoppe av hele ringerunden, bare ringe 113 i stedet. Venter litt, prøver å få noen kjente til å komme i stedet. Det er alltid mindre belastende. Mindre snakk mellom naboer når det kommer en sivil bil, og ikke et utrykningskjøretøy. Det blir alltid så mange spørsmål. De er greie, men det er litt brysomt.

Ringer akutteam. Spør pent om de kan ta en tur. De er på glid, men de er jo så travle. Kanskje de kan vente til i morgen? Og dessuten, dette er jo kommunens jobb, egentlig. Jeg er fanget mellom barken og veden. Igjen. Jeg tilbyr meg å ringe tilbake til primærkontakt. Fortelle hvor skapet skal stå. Sjekker klokka, og vurderer at jeg har noen minutter å avse til det. Sobrilen trenger litt tid på seg uansett. Hvis X i det hele tatt tok den, men det pleier hun jo å gjøre.

Primærkontakten svarer – mirakuløst nok – men konstruktiv kan samtalen neppe sies å være. «Du må tørre å tenke positivt. Folk kan bli syke av at dem de er glade i ikke har tro på dem.»

Ja, jøss. Jeg begynner å grine. Orker ikke at dette liksom skal være min feil. Drikker opp kaffen, den har blitt kald og vemmelig. Melka hadde skilt seg fra kaffen, og laget mønstre i overflaten. Nå er det bare en tom kopp med kafferinger i. Jeg orker ikke vaske den. Kommer på at jeg har glemt å spise, men bestemmer meg for å ta én samtale til først. For å bli snakka sånn til, det gidder jeg ikke finne meg i.

Illustrasjon: graphicstock

«Brysomme pårørende»

Jeg ringer sjefen for psykisk helse i kommunen, sier at dette er fullstendig uholdbart. «Jeg orker ikke én dramatisk tvangsinnleggelse til når det er så lett å unngå. Det er mye bedre med frivillig innleggelse på DPS enn tvang på akutten.» Han sier at han er enig med meg, og at han skal ta det opp med primærkontakten. Han tilbyr seg ikke å få noen til å dra ut og se til X, og jeg hører at han ikke helt tror på meg når jeg sier at det haster.

Det han tilbyr er et møte, så vi kan få snakket ut. «Det er tydelig at du ikke er helt tilfreds med jobben vi har gjort her.» Han er den mest joviale mannen jeg noen gang har snakket med. Men jeg har null tro på at det møtet skal bli noe av. Jeg får følelsen av at han bare snakker meg etter munnen, fordi jeg er på lista over «brysomme» pårørende du helst ikke skal komme på kant med. Jeg lurer på om det var en underbevisst taktikk å ikke spise før jeg tok denne telefonen, men jeg skjønner at kommunen ikke kommer til å foreta seg noe som helst. Ikke i dag.

Hadde det vært første gang de hadde lovet bedring i kommunen hadde jeg latt det passere. Jeg ringer pasientombudet, etter stor tvil om jeg skal ta meg tid til det. Endelig får jeg bekreftelsen jeg trenger på at jeg ikke bare er en hysterisk pårørende. Jeg blir et menneske igjen, og det hjelper litt.

«Det er jo ikke din jobb å ringe rundt på den måten der, du må jo ha tid til å gå på jobb selv.»

Ja, jøss, tenker jeg, men jeg orker ikke å ha menneskeliv på samvittigheten. Det er ikke gitt at dette går bra.

«Så mye menneskelighet har jeg ikke blitt møtt med før»

Jeg begynner å notere stikkord til en klage. Men jeg får aldri sendt den, for nå er det krise og jeg har ikke tid. Senere orker jeg ikke. Det er et svik mot meg selv og alle andre i samme situasjon, for alle mellomlederne er oppdratt til å si ting som: «Vi har ikke mottatt noen klager på vårt tilbud, så vi var ikke klar over at forholdene var sånn.»

Jeg veit alt det der, men jeg orker ikke. På lista over prioriteringer i livet er ting som handler om liv og død øverst. Å få hjelpa på plass haster, og utfallet kan bli fatalt hvis det ikke skjer. Det andre får jeg ta en annen gang.

Ringer tilbake til akutteam. De har prøvd å ringe X, men hun tar ikke telefonen. «Det er ikke sikkert hun husker hvordan hun bruker telefonen. Hun legger den aldri fra seg, og skrur den aldri av», forklarer jeg. De vet det, de kjenner henne jo.

De kan ta turen, men ikke før om noen timer. De understreker at dette er kommunens oppgave. «Ja, jeg vet det, men jeg er uendelig takknemlig for at dere gjør det.»Det nydelige vesenet i telefonen forteller meg at situasjoner som denne alltid er langt verre for de pårørende. «Dette er krevende for X, men akkurat nå har du det faktisk tøffere.» Så mye menneskelighet har jeg ikke blitt møtt med før, og jeg begynner å grine igjen. Men klokka tikker, og jeg må bare ta meg sammen.

Ambulanse på vei

Ringer tilbake til X igjen, sjekker hvordan det går. Hun svarer, heldigvis. Innser at hun neppe har klart å ta noen sobril, og at situasjonen er verre enn jeg trodde. Jeg spør om hun husker hvor hun bor, men hun begynner bare å gråte. Jeg spør om hun husker sitt eget etternavn, men spørsmålet vipper henne fullstendig av pinnen. Ringer akutteam igjen, de innser alvoret – men denne gangen ber de meg ringe legevakta og be dem sende en ambulanse. Med en eneste gang.

Jeg ringer legevakta. Sier at jeg har vært i kontakt med kommunen, fastlegen, akutteamet, ber dem ringe en ambulanse. Nevner ikke sjefen for psykiatritjenesten eller pasientombudet. De ser at jeg har ringt tidligere i dag, og de går med på å rykke ut.

Mest av alt er jeg lettet for at hjelpen endelig kommer

Så begynner utspørringen. Det føles som et avhør. Ambulansetjenesten må forsikre seg om at dette ikke egentlig er en politioppgave. «Jeg tror hun blir med frivillig», sier jeg. De blir skeptiske, og sier at jeg nesten må være sikker på det. Jeg får følelsen av at de ønsker en garantist. De kan jo ikke utsette seg selv for noen fare. «Hun er ikke “oppe” nå, og jeg har aldri opplevd at hun har vært aggressiv når hun ikke er manisk. Men man kan jo aldri være helt sikker», sier jeg. For sånn er det jo.

De sjekker journalen, og ser at de har rykket ut før og at det aldri har blitt noe rabalder av det. Jeg puster letta ut. Mest av alt er jeg letta for at jeg ikke trengte å ringe politiet, og be dem rykke ut med blålys og uniform. Og at hjelpen faktisk kommer. Ambulansen rykker ut. Det blir innleggelse. Jeg tar meg en brødskive for å feire, men jeg orker ikke ta på pålegg. Jeg tygger på den nakne brødskiva, og håper at jeg slipper å få beskjed om at hun skrives igjen allerede i morgen.


Denne fortellingen er basert på virkelige hendelser. Den er realistisk, men ikke dokumentarisk. Det minst realistiske med denne framstillingen er vel at alle svarer på telefonen på første forsøk. Framstillingen er basert på en situasjon som relativt sett er god.

Pasienten ønsker hjelp, og er kjent av systemet. Den pårørende er ressurssterk og kjenner hjelpeapparatet og lovverket ut og inn, og den syke har en kjent diagnose og er relativt lett å behandle. Det å be om hjelp i psykiatrien kan være langt mer krevende enn det fremstilles her, særlig hvis det er snakk om folk som motsetter seg hjelp, eller hvis det er rus inne i bildet. 

Jeg er i slutten av 20-åra og bosatt i hovedstaden. Jeg jobber som lektor i ungdomsskolen, og brenner for åpenhet om psykisk helse. Det er ironisk, for jeg vil skrive og være åpen, men jeg er selv anonym og skriver under pseudonymet «Inga». Jeg er anonym fordi jeg er pårørende, og fordi jobben min gjør det krevende å stå fram. Jeg er først og fremst opptatt av å gi oss pårørende-barn en stemme i offentligheten, men også å ta opp tematikken på vegne av alle ungdommene som lever i dag. Fordi jeg er voksen, fordi jeg har livserfaring og fordi jobben min er å være med på å skape en bedre verden for ungdommene som lever i dag.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp