Verden er i krise. Det tok litt tid før vi innså det her hjemme, men også her er vi nå i alarmberedskap. Dette påvirker oss på mer enn en måte. Det er økonomiske utfordringer, en kabal som må gå opp med tanke på skole, barn og arbeid. Helsesektoren sprenges, butikkene blir tomme for varer, enkelte er i panikk mens andre fortsatt mener verden er hysterisk over en helt «vanlig» influensa.
Uansett hvor på skalaen du er og hva du tenker rundt situasjonen, er det ikke til å legge skjul på at vi nå er inne i en merkelig tid.
En ting er sikkert; Vi i vesten tar friheten for gitt. Det er ikke før friheten blir innskrenket, at man virkelig får merke hvor privilegerte vi faktisk er.
Vi er ikke vant til strenge regimer og frihetsfrarøvelse. Det er jeg glad for. Likevel tenker jeg at vi nå er inne i en unntakstilstand hvor vi må tillate at friheten vår blir innskrenket og hvor vi lytter til myndigheter og helsepersonell når det gjelder karantenetid og råd rundt ferdsel utenfor hjemmet.
Det er skremmende hvor lang tid det har tatt før helsemyndigheter, og befolkningen for øvrig, våknet og forsto alvoret. Vi har vært vitne til hvordan Kina, Italia og andre land har erfart denne krisen og hvordan de også har håndtert krisen. Noen bedre enn andre.
Helseangst og Coronavirus
Men nå er ikke hensikten med denne teksten at det skal gå så veldig på det politiske plan. Jeg ønsker nemlig å snakke om helseangst og Coronavirus. Jeg skriver ikke dette for å gi verken råd eller en løsning for deg med helseangst. Men egentlig mest for å få ned egne tanker på «papiret», samt kanskje vise andre der ute at de ikke er alene. Jeg tenker at helseangst og Coronavirus henger tett sammen for mange om dagen, jeg savner selv å høre fra andre som sliter med dette, derfor tenker jeg det kan være fint å skrive litt om emnet.
For i en isolerende og ensom tid, kan det bli ekstra ensomt å slite med angst. Det er generelt slitsomt, men når man da daglig bombarderes av krisesnakk i alle retninger, er det klart at det gjør noe med et allerede sårbart alarmsystem.
Jeg har et slikt alarmsystem
Jeg trigges generelt av kroppslige symptomer. Jeg trigges av å høre om sykdom. Jeg føler på symptomer om jeg ser på tv-serier som handler om helse. Jeg føler på symptomer når jeg prater om sykdom. Jeg blir redd hver gang det stikker litt ekstra i brystet, hode føles litt rart eller når jeg blir tungpustet og nummen i hele kroppen. Alle symptomer på angst, men kan også være symptomer på alvorlig sykdom. Når vi da er utstyrt med en kropp som generelt sett aldri er symptomfri, er det klart det er ekstra utfordrende med helseansgt, kroppen i seg selv er en trigger og den er vi lenket fast til, enten man vil eller ikke.
Kriser som dette er noe man både med helseangst, men også generalisert angst, ofte bekymrer seg over at skal skje. «Tenk hvis, hva om, når at», er ofte tanker som daglig opptar tankevirksomheten, gjerne i timevis i et irrasjonelt håp om å finne en løsning på bekymringene sine. Mens sannheten jo er at det ikke alltid finnes løsninger på det vi bekymrer oss over. Sykdom, ulykker og andre uforutsette hendelser er utenfor vår kontroll. Klart kan vi gjøre mye for å forebygge og man kan være føre var på mange ting, samtidig er det viktig å ikke la dette ta så kontroll over livet at man glemmer å leve. En vanskelig balanse å holde når man har angst.
En pandemi uten av kontroll og økende symptomtryk
I starten var jeg overaskende rolig. Jeg har jobbet iherdig for ikke å la slike ting påvirke meg lenger. Jeg husker under både svineinfluensa og fugleinfluensa at alarmene i hode ulte konstant. Når det først ble snakk om Corona, ble jeg bekymret. Men jeg var fast bestemt på å ikke la denne bekymringen ta overhånd. Jeg har forsøkt etter beste evne å ta livet med ro, stole på at det nok var hypokonderhjernen som snakket (bare for å oppklare så er faktisk hypokonderi det samme som helseangst) og at det var sant som folk sa: «Det er bare en litt kraftig influensa».
Noe jeg innerst inne ikke greide helt å tro på, og som det nå også viser seg at ikke stemmer. Fornuftshjernen min var der, men jeg skjøv den bort med merkelappen angst. Det ble som fryktet en pandemi. Den kom til Norge og den har rammet hardt!
Det jeg har vært mest bekymret over, er andres manglende bekymring. Ikke fordi jeg mener vi skal bli hysteriske å gå i dekning i bunkere og isolere oss der til evig tid. Ytterpunkter på begge sider er skadelig. Hysteri og overdrevent ro; Vi må være et sted på midten hvor man ser alvoret, men likevel klarer å handle rasjonelt og fattet.
Det er bare angst
Når du har angst er det ikke alltid lett å vite hva som er rasjonelt og ikke. For angst er irrasjonelt og de integrerte alarmsystemene som vi er utstyrt med er gjerne litt defekt når man har en eller flere angstlidelser. Alle opplever vi angst, det er både nyttig og normalt. Det er når denne angsten begynner å gå utover det daglige livet og livskvalitet, at man kan kategorisere det som en lidelse. Når man da er mye preget av angst og alarmer som går konstant, kan det være vanskelig å stole på magefølelsen sin og fornuften. For er det virkelig fornuften som snakker, eller er det angsten? Ofte kan det være glidende overganger, som dermed gjør det hele ganske forvirrende og energikrevende.
Slik er det også nå. Fornuften min vil ta det med ro, slik mange andre gjør. Følge anbefalinger og slå meg til ro med at det vil gå bra. Angsten min vil hyle, skrike, legge seg ned i fosterstilling og riste, kjefte på alle idiotene som ikke gjorde noe med en gang og så alvoret, kjefte på alle tullingene som fnyser av «hysteriet» og som trassunger som kun er ute etter å få viljen sin, trosser alt av anbefalinger, karantene og restriksjoner; Fordi det er jo bare en influensa!
Så var det ikke bare angst, det var og er ramme alvor
Likevel gjør dette alvoret noe med angsten. Er jeg syk, eller er jeg ikke syk? Hva vil skje om jeg blir syk? Kommer jeg til å tåle det? Vet man hundre prosent sikkert at det ikke er dødelig for unge friske mennesker? Hva om jeg går rundt og er syk uten å vite det, og dermed smitter andre? Hva om jeg faktisk blir alvorlig syk, men symptomene minner mye om angst og dermed ikke blir tatt på alvor?
For et par år siden var jeg så syk av angst at jeg var overbevist om at jeg skulle dø. Ikke fordi det bare lå i hodet mitt, men fordi angsten fysisk satt seg i kroppen. Jeg får problemer med å puste, jeg blir svimmel og ør, jeg blir kvalm, utmattet, føler meg syk. Og pusten som jeg nevnte, den er et kapittel for seg selv. Det føles som om noen klemmer på lungene slik at det blir tettere og tettere. Selv når jeg ikke nødvendigvis har angst i øyeblikket, er disse fysiske symptomene der konstant. Noe som igjen da er med på å trigge angsten. Da blir det fort en høna og egget situasjon, for hva kom egentlig først? Symptomene som følge av angsten, eller angsten som følge av symptomene?
Disse symptomene har begynt å dukke opp igjen
Ikke så sterke som da, men de er på vei. Og alt dette pratet om sykdom, virus, død, hamstring, krisetilstander, masker, antibac – ja, det trigger meg mildt sagt og jeg blir redd. Ikke nødvendigvis for at jeg skal dø. Selvsagt skremmer dette meg, men jeg har på en måte klart å overbevise meg selv om at jeg ikke er i risikogruppe og dermed ikke dør. Likevel har jeg nær familie som er i risikogruppe, andre er selv eller har familie som er i risikogruppe, hva med alle dem?
Det er skremmende at verden som vi kjenner den nå er helt annerledes, det er skremmende å leve i uvissheten. Hvordan vil tiden fremover bli? Vil vi komme tilbake til normaltilstand? Hvor lenge må skoler og barnehager være stengt? Hvordan vil verdensøkonomien bli?
Mange spørsmål som setter i gang rekker av bekymring – slik bekymring jeg intensivt har jobbet å få kontroll på, men som i disse tider er svært vanskelig å unngå. For uansett hvor jeg befinner meg, blir jeg eksponert for milelang informasjon og prat om krise, død og fordervelse.
Eksponeringsterapi
Det er vel dette man kaller eksponeringsterapi. Man får i aller høyeste grad for testet seg selv, angsten og hvordan man klarer å håndtere angsten i en slik situasjon. Jeg har over tid opparbeidet meg verktøy som jeg bruker flittig for å håndtere den etter best mulig evne. En ting er sikkert, hadde dette vært for et par år siden, hadde jeg ikke vært like fattet som det jeg faktisk klarer å være i dag.
Du er ikke alene
Jeg forstår at angsten min og alle andre sin angst ikke blir særlig prioritert i disse dager. Likevel hadde det vært fint med litt mer informasjon og fokus også på den psykiske helsen vår opp i alt dette. Det hadde vært fint å høre at jeg ikke er alene – noe som også er motivasjonen bak dette innlegget. Jeg vil nemlig fortelle deg at du ikke er alene. Dette er en krevende tid for oss alle. Vi blir satt på prøve alle som en, uavhengig av om man har angst eller ikke. Det er lov å si at man er redd. Det er lov å kjenne på frustrasjon, maktesløshet og engstelse. Det er lov å være redd og engstelig og det er lov å ta ting med ro, likevel er det viktig å ta innover seg alvoret i denne situasjonen slik at man kan gjøre mest mulig for at situasjonen skal eskalere ytterligere. Vi må ta vare på oss selv og på hverandre.
Avslutningsvis ønsker jeg å komme med noen generelle oppfordringer:
For at du skal kunne håndtere denne situasjonen med tanke på helseangst og Coronavirus og for for at angsten ikke skal bli så altoppslukende, er det viktig å jobbe med aksept. Aksept for det som er her og nå. Vi kan ikke kontrollere eller styre det som nå skjer, men vi kan velge hvordan vi skal forholde oss til det. En vanskelig, men viktig erkjennelse.
- Forsøk å finn noe som gir positiv energi i all denne negativiteten.
- Benytt anledningen til å arbeide med ting du ellers ikke har tid til.
- Ta en tur ut i skogen, kjenn på friheten det gir og hvordan den friske luften gjør godt for kropp og sjel. (Men vær påpasselig hvor du ferdes og hvordan du ferdes rundt andre).
- Forsøk å leve så normalt som mulig. Stå opp til vanlig tid, følg rutinene dine hjemme, lag en liten plan, få inn litt hjemmetrening etc.
- Forsøk å begrense eksponering for informasjon om Corona. Det er viktig å holde seg oppdatert, men kanskje logge av Facebook en periode, eller i alle fall for noen timer hver dag. Oppsøk kun informasjon gjennom FHI eller WHO osv.
- Snakk med noen om bekymringene dine, om ikke du har noen i nær relasjon finnes det ulike hjelpetelefoner du kan ringe. Mental helse har en telefontjeneste som er helt gratis og døgnåpen. Dette er en tjeneste for alle som trenger noen å snakke med og du kan være helt anonym.Telefon: 116 123Er du i utlandet kan du ringe: 0047 91 116 123. Da gjelder vanlig mobiltakst i henhold til hver enkelt telefonleverandør prisliste.
Sidetmedordchat er også åpen alle dager fra kl. 20.00 – 23.00 og fra kl. 12.00 – 15.00 alle virkedager.
En siste oppfordring helt på tampen:
- Ikke hamstre på butikkene. Ja, det er lurt å handle inn litt ekstra for å unngå unødvendig mange butikkbesøk, men det er forskjell på å handle inn for et par uker, og å hamstre inn matvarer for et halvt år om gangen. Man trenger ikke 17 liter melk, mel for et år frem i tid og boksmat for et helt livsløp. Det er nok mat og det holder å handle normale mengder.
- Følg de restriksjoner og råd som oppgis.
- Ikke dra på hytta.
- Ikke samle seg i større grupper
- Vær nøye med håndvask.
Vi har et felles ansvar! Dette innebærer å ta vare på hverandre, trygge hverandre og respektere hverandre. Innse at for noen er denne sykdommen ramme alvor, mens andre knapt merker noe til den og at den største forskjellen fra vanlig influensa er at den sprer seg som ild i tørt gress, det finnes ingen vaksine og vi vet enda ikke nok om dette viruset til å konkludere med verken det ene eller det andre.
Om folk bare kan begynne å ta dette på alvor, så kjenner jeg at angsten ville blitt mindre – den største bekymringen min er ikke viruset i seg selv, men hvordan alle forholder seg ulikt til det og dermed gjør at mange utsetter både seg selv og andre for unødvendig fare og videre spredning av viruset.
Les også: Tenk hvis
Relevante lenker:
dr.dk – Er du bekymret eller bange? Her er seks råd mod corona-angst
Sidetmedord.no – forum, angst, corona
