Jeg kjenner på et sinne, en skuffelse. Nesten en depresjon. Jeg er langt nede etter å ha gått fra min samboer. Etter mye opp og nedturer gikk det ikke lenger.

Det jeg sliter mest med i etterkant er ensomheten, og folk som mener mye uten å vite. Mennesker kontakter andre for å mene og si noe om meg og mitt liv. Mennesker går via, via for å snoke og for å få informasjon om meg og mitt liv. Samfunnet virker å være blottet for respekt for ulikheter i enkelte perioder.

Samfunnet er blitt sånn at man føler seg som en byrde. Andre mennesker snakker nedlatende om andre, uten å vite. Vi må slutte å mene, synse og tolke andre. Vi vet aldri når vi møter på folk med en sterk og dramatisk historie. Hvis vi fortsetter å ignorere og angripe mennesker uten å kjenne dem for den de er og deres historie så vil de aldri kunne gå videre.

Negativ oppmerksomhet

Jeg kjenner på at livet er tøft, har alltid kjent på det. Jeg har måtte jobbe hardt for det jeg har oppnådd her i livet. Jeg tok en utdanning hvor jeg hadde x-antall utfordringer på veien, som mange på min alder ikke har opplevd, få kommer til å oppleve det også. Det unner jeg ingen.

Jeg føler ikke jeg har fått den riktig oppfølging gjennom skolegangen min. Jeg har aldri vært den som tar lesestoff og oppgaver veldig raskt, og jeg var et barn som fikk mye negativ oppmerksomhet. Noe jeg nok ubevisst søkte for å få bekreftelse på at jeg er her, gjerne fordi jeg slet litt på skolen og derfor trengte å være i sentrum på andre måter.

Jeg har havnet oppi situasjoner hvor det stjeler fokus fra skole og andre viktige ting fordi jeg bryr meg om andre. Men mange ganger så føler jeg at selv om jeg gir så mye av meg selv, så sitter jeg fortsatt igjen med meg selv og mine egne tanker. Og ikke får like mye tilbake som jeg føler jeg gir.

Så når jeg hører andre forteller om sine utfordringer med å kjøpe en vase for eksempel, hvor de ikke klarer å velge mellom den ene vasen eller den andre, så tenker jeg: Når det er problemer som gjør at du føler deg uvel. Da har du et fint liv.

Barna og familien holder meg oppe

Jeg har to nydelige barn som alltid vil holde meg oppe. Jeg vet selv at jeg er verdens beste pappa for dem. Det ser jeg hver gang jeg er med dem. Familien min rundt meg har også alltid vært der selv om jeg alltid har vært en som skal klare meg selv.

Jeg har i dag verdens beste jobb, med verdens beste kolleger som gir meg gleder hver eneste dag. Gode varme mennesker som setter pris på meg for den jeg er. Familien min og vennene mine har også betydd mye for meg, og kommer alltid til å gjøre det.

Det er viktig å sette seg ned og puste ut. Tenk over livet: Hva og hvem gir deg energi og glede? Oppsøk det som gjør deg lykkelig. Livet er i grunn fantastisk, men ikke når man blir sparket når man allerede ligger nede.